MØT: Marita Mayer fra Trollfilm

Den tyske animasjonsfilmskaperen fant veien fra storbyen Hamburg til Dovre for å jobbe sammen med Trollfilm og Anita Killi. Marita vant nettopp Signaturpitchen under Kortfilmkonventet i Trondheim og har flere spennende prosjekter i utvikling.

31. januar 2020

Først og fremst: hvordan klarer man seg som tysker i den norske fjellheimen?

Jeg er fra storbyen Hamburg og elsker sjøen. Når Anita Killi spurte om jeg hadde lyst til å flytte opp på Dovre med familien min for å jobbe med hennes nye film, var jeg veldig spent – og også veldig redd. For første gang skulle jeg bo på landet og ved fjellet.

Jeg kom raskt til å bli glad i fjellet, frisk luft, å være ute mye og jeg lærte meg å gå på ski. Men jeg må kjempe med dialekten! Det er en stor utfordring for meg, men mine gutter (snart 4 og 6) begynte nå å oversette fra Gudbrandsdals-dialekt til bokmål eller tysk – det er veldig morsomt.

Jeg savner den våren og høsten som jeg har vokst opp med, og skulle ønske jeg hadde tilgang til kulturelle opplevelser uten å måtte kjøre langt med bil eller tog.

Så blir spørsmålet: er det bedre å bo på landet og bruke tid på å reise til kulturell og sosial input, eller å nyte storbyens tilbud og reise for å hå naturopplevelse i ferie og helgen?

Hva er din bakgrunn og hva jobber du med hos Trollfilm?

Jeg har en master i kulturformidling og kulturmanagement, utdanning i 2D animasjon fra Animation School i Hamburg og var etikklærer for Humanetisk Forbund i flere år. Jeg har jobbet for flere festivaler, bl.a Animasjonsfestivalen i Fredrikstad i 5 år, og med forskjellige tegne- og stop-motion filmproduksjoner, ofte med barn som målgruppe. Er det noe jeg er opptatt av, så er det å produsere kvalitetsfilm for barn.

Jeg kom til Trollfilm som produsent og produksjonsleder for Anita Killis film ’Mor visste ingenting’, som hadde hatt pause i flere år på grunn av sykdom. Vi er glade for at produksjonen er i gang igjen, og at vi har filmen ferdig nå i februar. Samtidig tok jeg to av mine egne prosjekter opp fra skuffen: Jeg er ikke redd’, en film om å være mørkeredd for de minste, og Grandpa has a broken eye, som handler om afasi. Jeg gleder meg til å jobbe videre med prispengene fra signaturpitchen i Trondheim, mens jeg venter på svar om produksjonsstøtte til Jeg er ikke redd!. Min drøm har alltid vært å lage mine egne filmer. På Trollfilm føler jeg at jeg er på riktig sted.

Hvordan bruker du filmmediet til å fortelle historier? Og hvilke historier er du opptatt av til å fortelle?

Det jeg elsker med animasjon er at man ikke har begrensninger på hvor langt man kan gå i visualiseringen. Du former selv karakterene og reglene som gjelder innenfor ditt egendefinerte univers, så alt er mulig. Og i en filmproduksjon er ingenting mer tilfredsstillende enn første gang man ser en dukke eller tegning bevege seg, det er magisk.

Så langt har jeg som regel vært en del av andres filmer, men jeg jobber mer og mer med egne ideer og prosjekter. Det er viktig for meg å fortelle historier som har en forbindelse med mitt eget liv. Både små detaljer og store sjelsettende opplevelser fra mitt eget liv kan ende opp i et filmmanus. Disse ytterpunktene gjenspeiler seg i barnefilmen Jeg er ikke redd! og den animerte dokumentarfilmen Grandpa has a broken eye. Jeg ønsker å fortelle historier som betyr noe, og som andre kan relatere seg til. Jeg har jobbet med barn i mange år og synes det er viktig å lage filmer for de yngste, slik at også de får muligheten til å se kvalitetsfilmer litt utenfor mainstream.

Hvordan skal du integrere deg i Innlandets filmmiljø?

Jeg har vært i innlandet i 16 måneder nå. Det betyr at mine erfaringer med Østnorsk filmsenter og den regionale bransjen er ganske liten. Jeg har mest erfaring med etablerte studioer, og kan sammenligne det jeg opplever her med mine erfaringer fra Tyskland. Her føles det som et lite paradis. Jeg opplever filmbransjen i innlandet som åpent og hyggelig. Jeg synes vi får veldig god støtte fra Østnorsk filmsenter til de enkelte prosjektene, men også med utvikling av studioet på Dovre.

Jeg synes vi, som studio eller enkeltselskaper, må finne gode måter å organisere produksjonen på, kanskje med å ha overlappende prosjekter. Hvis man må vente på nye midler etter at forrige prosjekt er ferdigstilt, er det stor fare for å miste sitt crew. Det gjelder å legge opp en god strategi for å ha en jevn strøm av prosjekter.

Jeg ønsker meg veldig at jobbene kommer til meg, i stedet for at jeg reiser ut etter jobbene. Det var greit og spennende i mange år, men nå ønsker jeg meg et fast hjem igjen.